Sviskekomplott – Kjetil Rolness intervjuet av Niels Chr. Geelmuyden

Intervjuet er hentet fra Niels Chr. Geelmuydens bok “Gud og hvermann” (2001) og gjengis her for første gang på nett med forfatterens generøse tillatelse. Som Geelmuyden skriver innledningsvis: Det fløt ut. Og skulle nye lesere reagere på underlige ord og vendinger i starten, skyldes det at han parafraserer fra min beryktede Dagbladet-spalte om Ari Behn – og bruker flere nyord (“anonymfe”, “kontinentalsokker”, osv.) fra “Bakmålsordboka”, som hadde utkommet tidligere samme år.

Kjetil Rolness intervjuet for Kapital på Kunstnernes Hus en junikveld 2001. Møtet ble svært fuktig for begges del. Personlig kom jeg pinlig påseilet til avtalen, efter å ha intervjuet Erik Fosnes Hansen i tre timer. Rolness var fast bestemt på å ta meg igjen, hvilket han klarte. Med meg hjem hadde jeg en astronomisk regning og fire timer fyllerør på kassett. 

Kjære Märtha og Ari. Dette er ikke sosiologiens Marcello Haugen. Det er en strandet harstadværing med magistergrad i vulgaritet, ravende melom rollene som sviskesanger og piggtrådskribent. En selvbestaltet dørvakt i urbanitetens lumre trendrike, som mot betaling gladelig overfaller sakesløse prinsesser og stoffbrukere fra Moss. Hamsun ville kalt ham en rumler fra landsbygden. Joakim Nilsen kaller ham en kastrert tyr. Selv kaler han seg vekselvis Kjetil Rolness og Jens Pikenes. Slik har det vært i femten fortvilede år.

Nå strener han mot meg på Kunstnernes Hus som en gråkledt anonymfe. I tillegg til alt det andre han har på samvittigheten, må man nå tilføye “Bakmålsordboka”, bestående av 1000 ord og uttrykk du ikke ante at du hadde bruk for. Uten videre klart at mange av de verbale nydannelser i verket med høy grad av presisjon illustrerer hans egen obskjønne sjikanefart gjennom livet, fra nedkomsten i Voss, barndommen i Bergen, brytningsårene i Alta og pubertetstiden i Harstad. Like til han sitter her, iført kontinentalsokker, møkkasiner og grabukse. Som plageåndsmenneske og sadomaskinist med celeber parese, er han spermanent rede til å humørbanke enhver metropolfarer hjemme ved sitt antastatur. Tidvis opptrer han imidlertid så ranglevorent i spaltene at det grenser både til absurdeig og kollapskaus.

 – Hvorfor ble du ikke kokk?

 – Fordi min far var kokk. I en alder av tolv spurte jeg min far hvorfor han aldri hadde lært meg å lage mat. Da la han hånden faderlig på skulderen min og sa: Sønn, det er fordi jeg ikke vil at du skal følge i mine blodspor. Han jobbet fjorten timer i døgnet på den tiden. Var kjøkkensjef og vikar for sine egne kokker.

 – Sannheten er at din far lengtet hjem, i motsetning til deg, rotløs som du vel er?

 – Hjemløs på jorden. Det er din hypotese. Faktum er at jeg blir varm om bringen når jeg står hjemme i Block Watne huset og skuer ut over Vågsfjorden.

 – Mener du å antyde at du har et følelsesliv?

 – Det er et rykte som må være satt ut av mine fiender. Blir man varm om bringen i ditt eller mitt yrke, handler det primært om panelovnens styrke.

Ari Behn uttrykte ønske om å drepe Kjetil Rolness efter dagbladartikkelen hvor han ble karakterisert som “svigersønnen fra helvete”. Ingen har til denne dag maktet å sannsynliggjøre at en svigersønn fra Harstad er å foretrekke. For det var der han vokste opp, under åndelig innflydelse av Gary Glitter og Elvis Presley. Then one night in desperation the young man breaks away, ends in Oslo, tries to sing, longing to be star, but he don`t get far. And his mother cries. Jo, Borghild Rolness har mang en natt vridd seg i engstelse med tanke på at eldstegutten vrikker rundt i landet som en arrogalant vulgærning med påklistret kinnskjegg, rosa rysjer og benklær i elastisk terylen under navnet Jens Pikenes. De pårørende står til sist maktesløse og ser at deres håpefulle sklir lukt inn i Grand Prix.

– Inntil midten av annengym var jeg inne på å bli ingeniør. Jeg var flink i naturfag og flink til å tegne. Mange i slekten mente at jeg burde bli reklametegner.

 Jeg ser på de høye kinnbena, det fremfalne håret og den brune villskap i blikket. Så ofte har Rolness slengt med leppa at munnen er blitt aldeles skjev.

 – Bruker du samme frisør som Elton John?

 – Takk skal du ha. Elton Johns frisyre er en kilde til stadig glede for meg. Hvordan går det an å bruke så uanstendig mye penger på å se så jævlig ut. Hadde det ennu vært en outrert og syk frisyre. Men når det er en frisyre som minner om hvordan kompisen min i Alta så ut efter å ha tapt en fotballkamp i regnvær, fylles man av godslig latter.

Rolness setter opp et av disse ulveflirene, som han må antas å ha om munnen når han skriver sine mannevonde lørdagsbetraktninger i Dagbladet.

 – Hva kan det komme av at du ikke banner og drikker mer, du som er nordlending?

 – Altså, jeg har ikke fått servering ennå. Bare vent. Jeg banner ikke så jævlig mye, men jeg både raper og promper en hel del. Sigarer ble jeg avvent fra i gymnastiden. Noen venner og jeg var tøffe i trynet. Vi skulle spille poker, røyke sigar og drikke whisky hver fredag. Det utartet til trevde centimeter Churchill. En av gutta endret ansiktsfarve og falt dau om på gulvet. Men drikkingen har jeg holdt fast ved.

  – Hvilket vel også forklarer at du leverer fra deg de rene anuskripter.

 – Det gleder meg å registrere at du allerede er begynt å anvende oppslagsordene i boken. Man merker fort hvis man påstøter en person med anusansikt.

Nå kommer vinen. Rolness beskriver den som markant, men frisk. Jeg forsøker å pense samtalen inn på et mer alvorlig spor, ved å henvise til at Sverre Fehn mener feilen med nordmenn består i at de ikke liker mennesker. Rolness responderer ved å velte vinglasset.

– Oisann! Se her. Nå kom jeg helt ut av fatning. Veldig bra. Nå har du starten: “Idet Rolness skjønte at intervjuet kunne tenkes å handle om alvorlige ting, fikk han et febrilt ansiktsuttrykk og veltet vinglasset”. Hør nu. Gjerne noen ytringer om alvorlige ting. Men ikke av typen “hvordan er nordmenn a?” Det blir for generelt. I don`t fucking know, man. Men Fehn har rett på den måten at nordmenn flest foretrekker å gå ut i skauen å snakke til et tre enn med andre nordmenn.

Lenge forklarte han sin ugifte sivilstand med at kvinner i alminnelighet har altfor god smag. Da sikter han ikke bare til sitt eksteriør, men vel så mye til interiøret hjemme i leiligheten på St. Hanshaugen, som i det vesentlige består av skrammel sanket sammen fra byens bruktmarkeder. For et par år siden gikk han til det skritt å rykke inn en helsides kontaktannonse i Dagbladet.

– Senest i forgårs fikk jeg et forsinket svar på annonsen. En kvinnelig fan erklærte at hun var singel og klar for nye utfordringer. For sent. Jeg har fått meg samboer.

 – Fant du også henne på Bislet Bruktmarked?

 – Du forsøker altså å antyde at hun er godt brukt. Er du klar over at dette kan bli et utrolig kort intervju. Hvis jeg forsto din siste fornærmelse rett, burde jeg påse at du får en betydelig kortere levetid enn du og din mor hadde tenkt.

 – Hvilket bekrefter at du er voldelig av legning.

 – Personlig er jeg ikke så voldelig, men mine bodyguards kan bli det. Det hender at jeg låner dem fra Jens Pikenes. Hvis jeg står i sivil og storsnutede typer kommer med ukvemsord opp i trynet på meg, spør min bodyguard høflig: ”Skal æ nåkke han rett ned?”. Bare et tips.

 – Det er vel ikke helt prekært, ditt behov for livvakter?

 – Vel, en såpestjerne tilbød meg fektetimer efter Ari Behns utfordring til duell. Når var jeg sist voldelig? Jeg har vært voldelig på et nachspiel. Du kan si at jeg går fra meget til godt i oppførsel når jeg drikker. Jeg blir en mer utagerende versjon av meg selv. Skål!

Forretten ankommer bordet. Rolness rekvirerer nok en flaske hvitvin. Han har mørketid i blikket nå, sviskeprinsen som ellers smektende synger om “De nære ting”, med en slik innlevelse at han står i fare for å utvikle epigonorè. Om han ikke er en spaltet personlighet, så er han i hvert fall spjelket.

 – Skal vi snakke om det vonde?

 – Hvis du har fått noe som er vondt, synes jeg du skal ta det opp med servitøren. Selv var jeg så smart å bestille andelever. Den ser ut som en delt varmekabel, men smaker utmerket. Hva sikter du til med “det vonde”?   

 – Jeg tenker på det skjerfet med innvevde tråder som du hadde med deg fra Alta til Harstad, og som gjorde deg utstøtt fra første stund på Kanebogen Skole.

  – Skjerfet var ingenting. Det var verre å flytte fra Bergen til Alta enn fra Alta til Harstad. Ingen i Alta hadde sett en bergenser før. De hadde heller aldri hørt skarring. Jeg skjønte ikke hva mine nye klassekamerater maste om. For å få fred, svarte jeg ja. Da lo de høyt. Jeg hadde selvfølgelig svart bekreftende på at jeg var forelsket i den styggeste jenta på skolen. Det forfulgte meg et helt år. Sånne ting setter spor.

 – Er det her den skriver seg fra, din opptatthet av ytre ting?

 – Jeg er bare opptatt av det dypt og grunnleggende overflatiske. Som Oscar Wilde poengterte, er det bare overfladiske mennesker som ikke dømmer folk efter utseende. Om maleren Turner ble det sagt at han var av dem som den synlige verden eksisterte for. Slik er det også for meg.

 – Er du kommet i den krisealder blant skrivende som heter “manuspausen”?

 – Den oppstår for min del nesten daglig. Derfor skriver man andre bøker enn man hadde tenkt.

 – Ryktene forteller at du har møtt veggen under arbeidet med den boken du egentlig skriver?

 – La meg heller si det slik at jeg har møtt meg selv i døren. Jeg møter meg selv så ofte i døren at jeg begynner å synes jeg er en trivelig kar. Boken handler om det siste tabu i norsk kultur. Men du må ikke tro at jeg sier hva det er. Jeg kan si så mye som det ikke er rallycross.

 – Var det sjalusi som drev deg til å overfalle denne ubefestede forfatteren fra Moss?

 – Ren sjalusi. Det ene er at Ari Behn stakk av med mitt hjertes utkårede. Det annet et at han har rappet imaget til Jens Pikenes. Jeg synes at han burde holde seg for god for sånt.

 – Er du ennå ikke blitt dømt i Pressens Faglige Utvalg?

 – Nei, men jeg har blitt frikjent av flere sakkyndige. Samme dag som jeg skrev om svigersønnen fra helvete, ble jeg oppringt av to ledende norske komikere. De syntes det var det mest fantastiske de hadde lest på trykk i norsk presse. Gudleiv Forr mente at det var på høyde med gullalderen. Han sammenlignet meg med Arne Hestenes da denne i sin tid fikk seg en kilevink fra en av byens dandyer.

 – Kan det tenkes at innflyttere fra polare utkantstrøk pådrar seg et særlig markeringsbehov i storbyen?

 – De som kommer til Oslo er de som har mest i mot bygda. De kommer for å leve ut en urban identitet, som de realiserer ut i det parodiske i sine respektive bydeler. De blir mer Grünerløkka-patrioter enn alle som har bodd på Grünerløkka opp gjennom tidene. Jeg kan godt innrømme at jeg delvis er i den kategorien. Mne jeg vil påpekte at jeg flyttet til Løkka i 1989, fem år før det ble hipt å bo der.

 – Gary Glitter ble tidlig et idol for deg. Regner du med å ende på samme pederasteplass?

 – Selv Jens Pikenes var en periode usikker på om Glitter burde regnes offisielt med blant inspirasjonskildene. Men efter å ha hørt “I`m the leader of the gang” om igjen, mener jeg man må skille mellom liv og verk, slik man gjør i tilfellet Hamsun. Take a look at me. Synes du at jeg virker ualminnelig opptatt av ytre staffasje? Jeg tar ut all staffasjen gjennom Pikenes.

 – Ville du vært uskikket til å være speiderleder hvis du ikke hadde hatt Pikenes?

– Jeg er spent på om du er mann nok til usensurert å gjengi dine egne spørsmål. Men du skal ikke føle deg alene i verden. Lystad-Mjøen var i glansdagene en viktig inspirasjonskilde også for meg. Blant mine drabanter gikk det prestisje i å kunne gjengi lengre sekvenser utenat fra “Bedre sent enn alvor”. Trist å se hva det er blitt av dem. Slik går det med alle. Å se Wesensteen på TV er også en rystende opplevelse. På grensen til ren horror.

 – Folk som kjenner deg sier at du er ekte glad i Kirsti Sparboe.

 – Det er hyggelig at noen sier det. Mange insisterer på at jeg gjør det av vrangvilje. Jeg er blitt pågrepet med tårer i øyenkroken når jeg fremfører en del av disse sangene. Pikenes for sin del opplever ofte at publikum tar til tårene. Også de som kom for å le.

 – Har det ikke falt deg inn at det er andre ting enn musikken de gråter av?

 – Nå hørte jeg heldigvis ikke hva du sa. Dette etablissementet er legendarisk for sin håpløse akustikk. Det er nesten ikke mulig å føre samtaler her. Men kunstnere flest samtaler jo ikke. De utveklser enetaler. Men du, nå må jeg lufte laksen.

Han reiser seg fra parasittegruppen og innbyr til pissoarè i etasjen under. Her vikles vi inn i et ordskifte med en ukjent tredjeperson om Per Hafslund. På tilbaketuren anholdes Rolness av Inger Lise Rypdal, som sier at hun trodde det var spøk da han for en tid siden spurte om de skulle opptre sammen. Pikenes forsikrer at han aldri spøker med denslags. Han har vrikket julen inn med både Sparboe, Stein Ingebrigtsen og Rune Rudberg.

 – Er det vel anvendt tid å forsvare nordmenns rett til å utfolde dårlig smag? Er ikke den retten svært godt ivaretatt?

 – I den grad man kan forsvare folk mot en imperialistisk, bedrevitende og moralistisk smak, som arkitekter og deres medsammensvorne byråkrater har trukket nedover hodene på alminnelige mennesker i alle år, er det vel anvendt tid. Det er forstandig bruk av krefter å si til folk som driver med design og arkitektur, at de bør forsøke å forstå hvorfor folk vil ha noe annet enn det de kan tilbud. Det veldig vanskelig for meg å innta en holdning som sier at vanlige nordmenn har dårlig smak. Så dårlig at fagfolk må kobles inn. Det har vært mye snakk om nordmenns hyttekultur, både på fjellet og langs kysten. Mange raserer jævla flotte funkishytter for å smelle opp noe postmoderne dilldall. Man vil ha hygge og kos, noe man forbinder med en eller annen fortid. Så gjenskaper man denne fortiden ved hjelp av arkitekter som ikke aner hva fortid er. Man gjør liksom tingene dobbelt gærnt. Man ødelegger noe som var bra og lager en dårlig imitasjon av noe som muligens var bra i en annen tid. Her er jeg på nivå med fagfolkene. Hytter er i større grad en boliger et offentlig anliggende. Det er bare mine aller skarpeste lesere som forstår at jeg er en moralist. Men å fortelle min bestemor at hun har dårlig smak fordi hun sitter i en stressless, synes jeg er en utidighet.

 – Mener du at det ikke finnes dårlig smag?

 – Sier du virkelig smag? Og er stolt av det? Ung, stolt og smagfull. Eller kanskje bare full. Jeg blir nedstemt av folk som nekter å innse at enkelte ting forvitrer. Det kommer stadig til nye ord og nyanser i språket, som du ikke oppfatter. Du vet antagelig ikke forskjellen på hva som er kult og hva som er hipt. Life goes on.

 – Jeg registrerer at du ikke gjør forsøk på å besvare mine spørsmål.

 – Hvis man ikke kan påvise at det som har erstattet det gamle forringer vår livskvalitet, bør man holde kjeft og la livet gå videre. I forkant av Big Brother var det ikke en eneste person i norsk offentlighet som gikk god for konseptet. Ellers sindige mennesker skrek at programmet grenset til kannibalisme. I Orderud-saken gjorde man en alvorlig forbrytelse om til underholdning. I Big Brother gjorde man det motsatte. Så opplevde vi at dette faktisk var litt fengende. Et fascinerende psykologisk eksperiment. Kall det gjerne absurd teater.

 – Jeg hadde i likhet med Petter Olsen ikke noe behov for å se Big Brother.

– Det er eneste gangen jeg har hørt Petter Olsen si noe spesielt intelligent. Å høre ham forsvare Kyslowski eller hva faen han heter for noe, han derre polakken som har tegnet det kuppelbygget til Thullinløkka, er en prøvelse av de sjeldne. Petter Olsen forsvarer klassisk formsans, mens han uartikulert sitter og ser ut som han kommer rett fra nachspiel, med krøllete skjorte og et jævla slips på skeive.

Det er klart. Som musiker faller Rolness ofte for fristelsen til å skjelle ut folk efter noter. Under samværet ærekrenker han en rekke navngjetne norske ord- og billedkunstnere. Men under den senere gjennomlesning av manuskriptet sensurerer han de fleste av sin utfall med kursivpåskriften: OBJECTION – DROPP dette, fan heller!

 – Er du drevet av forakt?

 – På ingen måte. Men et menneske som ikke er i stand til å føle forakt, er i mine øyne et inhumant vesen. Det er umenneseklig å like alle mennesker.

 – Kanhende ville mange av dine problemer løse seg hvis du fikk en bikkje.

 – Min samboer maser om hund, men jeg legger det døve øret til.

  Rolness lider, som mange publikummere lenge har antatt, av en aural funksjonshemning.

 – Vi hadde en engelsk setter da jeg var liten. Den ble kjørt ihjel. Da gråt jeg. Trodde ikke jeg var så glad i den. Det har nok vært med på å gjøre meg til den fortrengt følsomme mannen jeg er i dag. Setterens død er imidlertid bare et nummer i rekken av ydmykelser og nederlag som utgjør mitt liv. Du ser sikkert sporene tydeligere enn meg.

 – Jeg synes du har en ualminnelig skjev munn.

 – Det kan jeg ikke tolke annerledes enn at også din synsevne er iferd med å svinne hen. Nu går jeg over i et indignert modus og sier æ. Synes du æ ser tåkete ut? Vil du legge deg nedpå litt? Har du forsøkt Volvat-klinikken? Det er veldig bra. “Midt i intervjuet antok intervjueren at objektet var lam i halve ansiktet”. Har intervjueren selv tenkt på at han begynner å bli lam på den ene siden av hjernen?

Magisteren forsøker å slå av meg brillene med en pariserloff, men nettopp da kommer tunfisken. Det kan i det hele tatt virke som om personalet følger utviklingen ved vårt bord med særlig interesse.

 – Jeg feiret min 35-årsdag i dette lokalet. Det var meg og min daværende kjæreste. Pluss en god venn av meg og hans daværende. Under måltidet ble det lasset på med vin. Alle forlot bordet på forskjellige tidspunkter. Mysteriet er at ingen av de gjenværende følte at noen hadde grunn til å forlate selskapet. De som gikk husker efterpå hverken at de gikk eller hvorfor. En av oss ble liggende i trappen. Vedkommende var så sen med å avlevere sitt kredittkort at politiet ble tilkalt. Vi hadde jo nådd et betydelig beløp. Politiet fikk fisket frem kredittkortet før han ble kjørt til fyllearresten. Resten av kvelden er et sort hull for oss alle.

 – Så du har et alkoholproblem.

 – Vet du hva, jeg foreslår at du overtar efter Knut Olsen  (daværende, lett intimitetstyrannisk debattprogramleder i NRK) når han sier takk for seg. Du vil ikke bli fullt så følsom, men du har noe inne som kan brukes.

Hvis hjelpeapparatet hadde grepet inn i tide, ville Rolness kanskje avstått fra å grunnlegge så mange obskure orkestre. Inspirert av professor Vilhelm Aubert, grunnla han “Vilhelm og Bertene”. Dette gled gradvis over til å bære navn som “Bjørnstjerne Humperdinck & Basunenglene” og “The Coverboys”, til medlemmene fant sin endelig formløshet under navnet “Penthouse Playboys”.

 – Har du ingen kjerne?

 – Jeg snakket med Harald Eia for noen uker siden. Han hadde blitt intervjuet av en person som jeg syntes gjorde en god jobb. “Men du vet det”, sa Eia, “at han har jo en kjerne i motsetning til deg og meg”. Så nikket han og gikk. Det verste er at jeg skjønner hva han mener. Altfor mange mennesker tror de har en kjerne. Når Oscar Wilde sier at en maske forteller mer enn et ansikt, så har det en kjerne av sannhet. Alle har deep down inside de samme lengsler, frustrasjoner og faenmanns oldemor. Det som adskiller oss og gjør enkelte oss interessante, er de maskene vi møter verden med. Vi er på et permanent karneval hvor vi prøver ut stadig nye masker. En maske kan virke forløsende på et uttrykksbehov som ellers faller på keitethetens alter.

Rolness er såpass tilfreds med den siste formuleringen at han skåler både med seg selv og med Inger Lise Rypdal på bordet ved siden av.

– Jeg har stor sans for å kombinere høy intelligens med lav humor. Det faller ofte på stengrunn, særlig anvendt overfor vestkantjenter. Noen av mine venner har en ekstrem dead pan humor. De hilser på deg med våt hånd, og sier forklarende at det bare er urin. Jeg satt nede på Det Gamle Apoteket sammen med fire, fem kvinner. Så kommer en av bodygardene i Penthouse Playboys inn, han er fra Narvik. “Nu har æ stått og ronka  foran speilet i en time”, sa han høyt. “Til slutt skjønte æ: Æ e fan ikke min type.” Det er både plumpt og dumt, men har likevel that little twist. En annen venn av meg liker å rekke frem hånden til fremmede machojævler, idet han sier: Hey, jeg heter Per. Jeg tar deg i handa på at jeg ikke er homo. Slik.

 Rolness rekker meg hånden over bordet og kravler sin langfinger mot min håndhule. Dette er Harstadhumor i ren form, slik den vel også kommer til uttrykk i lett infantile oppslagsord som fiskrem, fjertekrok, pikknikkers, prompetist, fitteral, fjompenis og homofilharmoniker. Magisteren tviholder på hånden min. Jeg antar at det er et rop om hjelp.

 – Foreligger det en mulighet for at du simpelthen er skaphomse?

 – Hvorfor sier ikke du simpelthen “jeg er homo, er du hypp på meg?” Hvorfor gjøre det så vanskelig?

– Jeg foretrekker lik og hunder fremfor menn.

  – Det sier de alle. Vet du hva som er litt trist å tenke på? Det er at denne siste vendingen i samtalen ikke kommer på trykk. Men du skal vite at i en rettssal vil jeg stå på din side.

 – Fordi du er forelsket.

 – Ikke bare forelsket. Jeg er faktisk dypt henført. Det blir interessant når jeg kommer hjem til samboeren min med portrettintervjueren på slep. Hånd i hånd. “Nei, du skjønner, vi fikk en helt spesiell tone.” Men ærlig talt, hvis du vil ha noe fornuftig ut av meg før dette tar helt av, må det gjøres ganske snart. Da tenker jeg ikke så mye på meg som på deg.

 – Du skal ikke behøve å tenke på meg. Jeg har det jeg trenger.

 – Men det er ikke sikkert at jeg har det jeg trenger.

 – Nettopp. Det begynner å haste for deg. Jeg er i havn, men du er langt ute.

 – Jeg simpelthen elsker ærlighet. Men hør nu. Dette er en bekreftelse på et norsk syndrom. Å kombinere alvor og humor er veldig vanskelig i dette landet. Du gjør det ikke lettere.

Servitøren spør om vi vil ha litt jordbær til resten av hvitvinen. Rolness vil ha så mye som mulig av alt som er. Han bestiller den dyreste konjakken som finnes, men får spørsmål fra servitøren om han ikke heller vil ha den beste. Et øyeblikk blir han forlegen. Men bare et øyeblikk. I likhet med barnløse sosiologer flest, har han stemt SV i alle år.   

 – Ble du steril som følge av lidelser forneden, slik popstjerner ofte pådrar seg?

 – Har du regnet med å åpne min sjel ved å snakke om popstjerners kjønnssykdommer?

 – Jeg trodde nordlendinger hadde et åpenhjertig forhold til denslags.

 – Hvis du vil at jeg skal komme til et punkt hvor jeg ble hjertelig og åpen og hvor leserne tenker, han er ikke så verst likevel, denne Rolness, så spørs det om du har gitt meg det rette stikkord. Da ville jeg måtte gjøre så mye av jobben din at jeg også må kreve min del av honoraret.

 – Du har selv akseptert betegnelsen “akademikernes Rune Rudberg”.

 – Det er ikke så interessant. Jeg vet at du kan bedre. Problemet er at du møter en mann som er litt for lik deg selv.

 – Mener du å antyde at jeg er et menneskevrak?

 – Ikke bare et menneskevrak. Du er en hæstkuk. Nå har du fått mer enn nok til å bekrefte at Rolness er en flåsete fjolsebukk. På den annen side vil ethvert forsøk på å bli tung og dyp nå, falle på stengrunn. Det er vel unødvendig å påpeke at jeg gjerne vil gjennomlese dette manuskriptet før det publiseres.

 – Slik maktmennesker gjerne vil.

 – Min avmakt kan måles nøyaktig i den glede jeg føler over å bli kalt et maktmenneske. For meg er det en hedersbetegnelse. Nu vil jeg ha en drink. Gjerne en grønn. Hallo!

 – Men burde du drikke mere nå? Begynner du ikke å bli temmelig påseilet?

Kjære Märtha. Dette er ikke Lyckliga gatan. Det er en bråbegavet nymfomann på stø kurs mot neste skjedekollisjon. Den drevne sitatkunstner åpner med noe besvær høyre munnvik. Hans venstre øye blingser for seg selv. Det høyre er lukket for i kveld.

 – La meg si som Churchill sa til en eldre dame da hun tiltalte ham for å være overstadig beruset: Det er meget mulig at jeg er full. Men du er stygg. Og i morgen er jeg edru.      

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *